Det stemmer, i går red jeg den raskeste hesten fra ridestedet mitt på tur. Hun heter Thyra og har tideligere vært veddeløpshest. Når mamma kjørte meg til ridning igår, rysset jeg fingrene for og ikke få Thyra og værtfall ikke på tur. Men slik ble det, og jeg bestemte meg for å utfordre meg selv. Grunnen til at jeg ikke ønsker Thyra på tur er at hun tuller mye og bukker og begynner å rygge. Det er heldigvis ikke sånn at jeg faller av, men allikevel ikke veldig gøy! Vi tok på masse reflekser, og dro avgårde på tur klokken fem på seks. Først skrittet vi et stykke bort fra gården i noen nedover bakker. Så travet vi langt på en helt flat bakke. Og etter vi hadde krysset tre jorder, fikk vi galoppere(YES!). Thyra tullet ikke noe den første og andre gangen vi fattet galopp. Så måtte vi over i trav igjen, og da plutselig begynte snøen å dale ned fra himmelen. Herlig! En sånn deilig følelse har man ikke ofte. Og når jeg ser ut av vinduet nå, ligger fortsatt snøen og venter på meg. Men tilbake til rideturen. Både hestene og rytterne ble yre av denne overraskende snøen, nå ville vi galoppere. Heldigvis var det akkurat dette Beate, ridelæreren, adde planlagt for oss. Vi fikk en laaang bakke, der vi skulle fatte galopp. Men nå begynte Thyra å tulle. Hun fattet galopp med en gang, så bukket hun og plutselig fikk full spurt. Så stoppet hun, og småsteilet og bukket. Til slutt galopperte hun ordetlig igjen! Så kom vi opp til gården vi hadde ridd fra, og nå var det på tide å stelle hestene. Først måtte hodelaget av, så skylle bittet og hege det pent på plass, deretter måtte «refleksvesten» hennes og salen av. Så gjensto det beste med å stelle hester. Strigling! Børste og kamme, og masere og kose! Siden jeg fikk en helt grei opplevelse med Thyra denne timen, er jeg ikke redd for å få henne på tur flere ganger. Nå er det helt ok!
(Bklager for lite ktivitet i det siste, har vært mye opptatt.
